Reiseberetning fra Thailand: Mae Hong Son-loopen – Thailands vakreste "roadtrip"

Våren 2024 reiste Michelle, vår Product Manager for Asia, til Nord-Thailand. Et av høydepunktene på reisen hennes var Mae Hong Son-loopen, og denne strekningen gjorde et stort inntrykk på henne. Les om Michelles opplevelser her.

Allerede første gang jeg reiste til Nord-Thailand ble jeg forelsket. Jeg visste at jeg ville tilbake en dag. Jeg ønsket å oppleve mer, utforske mer. Jeg ville se mer av den fantastiske nordlige delen av landet med områdets storslåtte kultur, fascinerende kultur og autentiske opplevelser. Den muligheten fikk jeg i april 2024.

Fra favorittbyen min, Chiang Mai, startet jeg på Mae Hong Son-loopen. Dette er en rute som strekker seg 660 km gjennom Nord-Thailands pittoreske fjellandskap, der 1 864 hårnålsvinger fører deg gjennom skjulte daler, frodige skoger og små landsbyer med fenomenale utsikter.

Jeg satte kurs for den lille, sjarmerende byen Mae Sariang. Underveis stoppet jeg ved den majestetiske fossen Mae Ya, en av de vakreste i Nord-Thailand. Jeg har sett mange fosser etter hvert, men Mae Ya gjorde et spesielt inntrykk på meg. Mae Ya faller over flere nivåer, og mens vannet styrter hele 250 meter ned langs de brede klippeveggene, danner det flere små basseng – virkelig fascinerende!

Jeg besøkte også nasjonalparken Ob Luang, kjent for sine dramatiske landskap. Her ble jeg møtt av en smal og dyp kløft der Mae Chaem-elven skjærer seg gjennom høye klippevegger. Kløften kalles også “The Kissing Cliff” fordi den ligner to kyssende ansikter.

Vel fremme i Mae Sariang hadde det nesten blitt mørkt. Jeg fant en god restaurant ikke langt fra hotellet, og der bestilte jeg grillet fisk og papayasalat – en av mine faste favoritter i Thailand. Deretter tok jeg en liten tur i byen og fant en koselig liten bar der jeg drakk  en kald Chang.

Neste morgen stod jeg tidlig opp, for jeg hadde lyst til å se byen i dagslys. Det var helt magisk å rusle en tur gjennom gatene mens byen våknet og solen sakte steg opp. Lokale handelsfolk åpnet småbutikkene sine, mens andre var på vei til jobb på scooter, noe som fikk byens små fargerike lanterner til å svinge fra side til side.

Jeg tok farvel med Mae Sariang, og reisen gikk videre mot Mae Hong Son. Jeg kjørte på svingete veier til den lille landsbyen Ban Huay Hom, som er omgitt av fjell og frodig natur. Her bor for Karen-stammen, og da jeg ankom, ble jeg møtt av en lokal Karen-familie som bor i et stort, tradisjonelt trehus. Familien lever av jordbruk og tradisjonell veving, og de driver dessuten en kafe hjemme hos seg selv.

Landsbyen er en del av Mae La Noi Royal Project, etablert av Thailands tidligere konge og dronning. Mens jeg drakk den gode kaffen fortalte familien meg om prosjektets formal: å bekjempe opiumsdyrking og forbedre lokalbefolkningens levevilkår gjennom bærekraftig jordbruk. De fortalte hvordan prosjektet har endret livet deres og om overgangen fra opiumsdyrking til saueavl og dyrking av alternative avlinger som kaffe og ris.

Deretter fikk jeg mulighet til å prøve meg på tradisjonell veving på verkstedet deres og kunne beundre den store kreativiteten som ga seg utslag i tepper og drakter.

Til slutt viste de meg rundt på den store eiendommen der sauene beitet fredelig, med frodige kaffeplanter og risterrasser. Det var inspirerende å se hvordan prosjektet ikke bare har gitt denne familien et nytt levebrød, men også bidratt til en bærekraftig fremtid for hele området.

Jeg kjørte videre til Pai-elven, der jeg gikk ombord i en tradisjonell motorbåt på vei til Huay Pu Keng-landsbyen, som kun kan nås med båt. Båtturen oppover  den naturskjønne elven var utrolig vakker, og underveis så jeg både firfisler og diverse fuglearter.

I Huay Pu Keng bor Kayan-stammen. Stammens kvinner er kjent for å bære messingringer rundt halsen, noe som har gitt dem kallenavnet “Long Neck”. Denne landsbyen er ikke lett tilgjengelig, så det er ikke mange andre reisende her – jeg møtte faktisk ingen – og derfor regnes landsbyen som den mest autentiske “long neck”-landsbyen i provinsen. Jeg gikk i byens hovedgate og snakket med en av de lokale kvinnene. Hun var den eneste som kunne engelsk, og I tillegg den eneste i landsbyen som hadde vært utenfor Thailands grenser. Jeg spurte om jeg kunne ta et portrettbilde av henne, noe hun sa seg villig til. Da hun så sitt eget bilde sa hun: “wow, så vakker”. Jeg kunne ikke vært mer enig. Den selvtilliten kan vi lære noe av.

Sent på ettermiddagen kom jeg til byen Mae Hong Son. Om kvelden tok jeg en tur ned til byens Walking Street, som forvandles til et livlig kveldsmarked når mørket faller på. Her gikk jeg rundt blant de mange matbodene og lot meg friste av det store utvalget lokale spesialiteter – det var ikke lett å velge, så jeg endte opp med litt av hvert. Kveldens måltid ble inntatt på et teppe ved et lavt bord, akkurat som lokalbefolkningen gjør. Bak meg sto Wat Chong Kham-tempelet, som speilte seg vakkert i byens stille vann.

Neste morgen valgte jeg å stå opp tidlig igjen, for jeg hadde hørt at det skulle være utrolig vakkert å se solen stige opp over Mae Hong Son fra tempelet Wat Phra That Doi Kongmu. Tempelet ligger nemlig på en bakketopp, med en praktfull panoramautsikt over Mae Hong Sons tåkefylte daler og omkringliggende fjell. Da solen endelig begynte å stige opp, kunne jeg merke den fredfulle stillheten, og det var helt fantastisk å oppleve det gylne lyset som fylte landskapet og skapte en nesten magisk stemning.

Da solen strålte vakkert på himmelen, dro jeg ned til byens lokale morgenmarked. Overfor markedet fant jeg en liten, lokal frokostrestaurant der de serverte den tradisjonelle retten Jok Moo Sap, en rissuppe. Den ble servert med rikelig med krydder, og smaken var himmelsk.

Senere samme dag fikk jeg oppleve den sjarmerende fjellandsbyen Ban Rak Thai. Den ble grunnlagt av kinesiske immigranter, hovedsakelig soldater fra Yunnan-provinsen, som flyktet hit etter den kinesiske borgerkrigen. Jeg spaserte gjennom teplantasjer opp til en bakketopp der jeg hadde flott utsikt over teplantasjene, byen, og innsjøen der de omliggende fjellene speilte seg.

På vei tilbake til Mae Hong Son stoppet jeg ved Phu Klon, kjent for sine naturlige varme kilder og mudderkilder. Det var utrolig deilig å få en velgjørende mudderansiktsbehandling etter å ha kjørt så mange kilometer og sittet mange timer i bil de siste dagene. Jeg vet ikke om det var noe jeg innbilte meg, men jeg følte at huden min “glødet” etterpå, og jeg følte meg både avslappet og full av ny energi.

Dagen etter forlot jeg Mae Hong Son og kjørte mot byen Pai. Underveis stoppet jeg i landsbyen Ban Cha Bo, hjemstedet til Lahu-stammen. Lunsjen spiste jeg på en lokal restaurant der spiseområdet strakte seg utover fjellsidene med vakker utsikt over fjellene rundt. På vei tilbake til bilen møtte jeg tre søte damer fra Lahu-stammen som satt og sydde og broderte, og jeg kjøpte en liten sminkepung av dem for det som tilsvarte 15 kroner.

Før jeg kom til Pai stoppet jeg ved Ta-Pai-broen. Den ble bygget i 1942 av japanske tropper under 2. verdenskrig som en del av forsyningsruten deres.

Endelig kom jeg frem til Pai, en by jeg hadde gledet meg veldig til å oppleve. Jeg må ærlig innrømme at jeg fikk litt av et sjokk. Her var det fullt av folk! Jeg reiste jo i april, som er lavsesong i Thailand, så det var begrenset hvor mange andre reisende jeg hadde møtt på veien. Men de var tydeligvis alle i Pai. Her er det massevis av dongerishorts og bandanaer, og stemningen i Pai kan best beskrives som hippie- og bohemaktig. Byen er full av koselige kafeer og barer med livemusikk, gode spisesteder, og småbutikker som selger heklede vesker og smykker.

Et av høydepunktene ventet imidlertid dagen etter, da jeg dro til Pai Canyon. Pai Canyon er dannet av erosjon fra vind og regn, og dette har skapt smale stier, bratte kløfter og dype raviner. Det første som møtte meg var den terrakottafargede jorden og de bratte sandsteinsklippene. Jeg ble virkelig imponert av den fantastiske panoramautsikten. For et sted!

Mitt eventyr i Nord-Thailand endte tilbake i Chiang Mai, og der hadde jeg tid til å tenke tilbake på de mange opplevelsene jeg hadde fått før reisen gikk hjem igjen.

Mae Hong Son-loopen er mer enn en reise – det er en opplevelse som har alt det jeg elsker ved Thailand: storslått natur, fascinerende kultur og en følelse av å være langt borte fra hverdagen.

Michelle,

TourCompass – fra turist til eventyrreisende