Reiseberetning fra Botswana: Møtet med Okavango-deltaet

I mai 2019 kom vår Afrika-ekspert Winnie tilbake til Okavango-deltaet etter 8 år.

Det første som står meg er lukten.

Det lukter rett og slett Okavango-delta. Jeg husker det fra mine tidligere besøk, og med ett føltes det nært, kjært og helt riktig. Det er lukten av vill salvie. Buskene står mannshøye overalt, og så snart vi kjører over dem kjenner jeg lukten i neseborene.

Jeg er i Botswana og på vei gjennom Okavango-deltaets viltreservat Moremi til Khwai-området i den østlige delen av deltaet. Khwai er et såkalt “consession”-område, og det betyr at det er beboerne i området som administrerer stedet og nyter godt av inntektene. Derfor er det også de som lager reglene, og her i Khwai betyr det at man – i motsetning til Moremi, som tilhører staten – har lov til å kjøre på game drive og kvelden og delvis også kjøre “off road”.

Landskapet er enormt variert. Noen områder domineres av gigantiske mopanetræ som trives godt i leirjorden. Noen deler ser nesten spøkelsesaktige ut. I perioder blir de flate områdene oversvømmet, og vannet dreper trærne der. Når vannet er trukket ned i jorden, står trærne nakne igjen og skinner nesten sølvaktig mot den blå himmelen.

Vi er tross alt i Okavango-deltaet, så noen steder er det også vann året rundt. Enten det vannet som kommer fra fjellene i Angola eller det som faller i regntiden. Der det er vann er det også grønt og frodig. Her står hegrene på ett ben og papegøyer og bietere svermer i vannkanten og tar nesten- men bare nesten – oppmerksomheten fra de mange flodhestene.

Det som alltid imponerer meg mest ved Botswana er følelsen av villskap.

Kanskje er det fordi jeg vet at en del av elefantene kommer fra Zimbabwe, Namibia og Angola. De har flyktet fra borgerkrig og krypskyttere, og selv om borgerkrigen for lengst er over i Angola, har elefanter altså hukommelse som… en elefant. Det vil ta mange generasjoner av elefanter før de tør dra “hjem” igjen. Men det faktum at de kan gå hjem når de vil – uten å bli stoppet av gjerder eller grenser – imponerer meg sterkt.

Kanskje er det fordi det ikke er så mange andre turister her. Botswana har rykte på seg for å være et meget dyrt safariland, og kun tilgjengelige for de rike. Det er naturligvis en sannhet med modifikasjoner, men det bidrar helt klart til følelsen av å være ute i den ville naturen når man ikke må dele leoparden sin med så mange andre safaribiler!

Det kan også være at det er fordi jeg vet at alle teltleirer i Botswana hele tiden må flyttes fordi man ikke skal forstyrre dyrenes naturlige vandringer. Her er det dyrene og naturen som bestemmer.

Uansett har jeg i Botswana alltid en følelse av å delta i et BBC-naturprogram – et der det lukter av vill salvie.

Winnie,

TourCompass – Fra turist til eventyrreisende