Reiseberetning fra Kilimanjaro: Tårer og triumf på Kilimanjaro

Mange drømmer om å reise til et ekstraordinært sted. For Cat, en av reisespesialistene våre, hadde det å bestige Kilimanjaro vært en livslang drøm – og i mars 2024 fikk hun endelig oppleve det! Les om Cats store prestasjon i reiseberetningen hennes.

Jeg forstår hvorfor så mange av gjestene våre spør meg hvilken rute opp Kilimanjaro som er den beste – og jeg er kanskje partisk, men jeg svarer alltid Lemosho. Denne ruten sjarmerte meg i senk, og det tror jeg vil skje med alle som tar turen.

Turen opp Kilimanjaro er ingen spøk, og er noe man må trene seg opp til – ikke bare fysisk, men også mentalt. Du må være klar over at du kommer til å bruke mye tid med dine egne tanker, og at det blir mye dødtid. Men for meg var dette en av tingene som gjorde det hele så magisk!

Lemosho-ruten er en av våre mest populære ruter – ikke bare på grunn av den svært høye suksessraten, men også på grunn av de de storslåtte omgivelsene, der man tar seg frem gjennom mange forskjellige landskaper og terreng. Hele reisen fra de første dagene i regnskogen og til månelandskapet, øde fjellstrekninger og til slutt selve toppen ga meg følelsen av at jeg hadde reist over hele verden, på bare ett og samme fjell!

Det er veldig mye man kan si om selve oppstigningen, og jeg er sikker på at jeg kunne brukt flere timer bare på å snakke om alt utstyret (både mitt eget og det jeg leide fra Springlands) – men du kan lese om alt du trenger, i vår ultimate guide til og pakkeliste for Kilimanjaro.

Jeg kunne også skrevet om toalettforholdene (lei et toalettelt!), maten (i overflod, alltid nytilberedt – all ære til kokken!) eller vaskefasilitetene (varmt såpevann i en bolle er ikke så glamorøst!).

Men alt dette blekner helt i forhold til alle følelsene jeg sitter igjen med etter oppstigningen.
Du kan forberede deg fysisk, og du kan forberede deg med riktig utstyr – men ingenting kan forberede deg på den storslåtte skjønnheten du får oppleve. Du våkner opp hver dag til at solen står opp over verdens høyeste frittstående fjell – og sovner hver kveld i fullstendig mørke under den mest fantastiske stjernehimmelen du kan tenke deg. Jeg hadde ikke noe imot å måtte stå opp om natten for å bruke toaletteltet, siden det ga meg en ekstra unnskyldning til å løfte blikket oppover!

Den første apen jeg så i skogen, trærne som så nesten utenomjordiske ut, blomstene langs fjellsidene og den snødekte toppen som ruvet over oss hele veien – alt dette var noe av det vakreste jeg noensinne har sett.

Den snødekte fjelltoppen er et uforglemmelig syn. Etter hvert som du kommer stadig nærmere toppen, virker det nesten som om fjellet følger med på deg og venter på deg. Nervene og spenningen bygger seg mer og mer opp. Det var ikke før den siste strekningen til Base Camp at vi så toppen på nært hold – nært nok til å se de smeltende isbreene – og vi visste at det endelige målet ventet på oss.

Og vi var klare! Den siste kvelden etter at alt utstyret var sjekket en ekstra gang, oksygennivået var sjekket, vi hadde sovet og spist – satte vi endelig av sted. Det var en lang tur, og det var tøft. Både kulden og høyden gjorde at jeg virkelig måtte hente ut styrken i mitt indre. Men følelsen av å komme til Stellar Point, og deretter stige opp på toppen akkurat i tide for å se soloppgangen … Det kan ikke sammenlignes med noe annet. Jeg ble helt overveldet, jeg bare gråt og gråt. Det var et øyeblikk der alle tenkelige følelser strømmet gjennom meg, i selve kulminasjonen av den mest utrolige reisen jeg hadde vært på i mitt liv.

Det finnes egentlig ikke noe annet man kan si om det, enn: Takk, Kilimanjaro, og takk til Lemosho-ruten, for at jeg fikk lov til å komme og oppleve dette.

/Cat

TourCompass – Fra turist til eventyrreisende!